Eksamen – WEB 2.0 som hjelpemiddel

Innledning

I denne oppgaven har jeg valgt å ta utgangspunkt i min egen arbeidssituasjon som ingeniør offshore i Schlumberger Drilling & Measurements.

Schlumberger er en oljeservicebedrift med 87.000 ansatte på verdensbasis. Delekulturen i bedriften er meget sterk, og kan nok ta sin del av æren for at bedriften idag er markedsledende på sitt område, nemlig levering av bore- og brønntjenester i offshore industrien.

Jobben består i korte, og meget enkle trekk, av å logge formasjonene som blir boret, sende denne informasjonen til overflaten ved hjelp av trykkpulser i boreslammet og deretter tolke denne datastrømmen. Ut fra denne datastrømmen kan man lage fysiske logger/grafer som viser type formasjon som blir boret (sandstein, kalkstein osv.) og man kan anslå porøsitet og tetthet på formasjonen, og man kan anslå hvilket fluid som befinner seg i formasjonen (gass, olje eller vann). Det meste av våre leveranser av data til klienten skjer elektronisk, bare i noen få tilfeller spør klienten etter logger på papir.

 

Uheldigvis er det ikke alltid slik at alt utstyret fungerer 100% hele tiden. Det er derfor viktig å ha verktøy som hjelper oss med problemløsning så lett tilgjengelig som mulig.

 

I en så stor og teknologi drevet bedrift med ansatte fra mange forskjellige kulturer og med forskjellig bakgrunn er det viktig at informasjon er lett tilgjengelig.

Bedriften har mange store databaser hvor ansatte kan søke etter f.eks. løsninger på problemer de opplever ute i felten. Problemet med disse databasene er idag at de er vanvittig store og at søkemotorene ikke er gode nok. Man må vite nøyaktig hva man vil finne for å kunne søke det opp. Dette er tidkrevende og frustrerende, og fører ofte til at de ikke blir brukt til sitt fulle i situasjoner hvor det er knapt med tid.

Hvis man trenger hjelp raskt kan man ringe supportsenteret i Stavanger. I en slik situasjon ”overleverer” man problemet til ingeniørene på supportsenteret og de prøver å finne en løsning. Hvis de kommer fram til en løsning blir man fortalt hvordan man skal gå frem for å løse problemet. Utfordringen med denne typen deling er at man ikke får skrevet ned problem og løsning. Man er avhengig av at ingeniørene selv husker hvordan problemet ble løst.

Databasene er i hovedsak bygd opp etter WEB 1.0 prinsippet og tillater ikke brukeren i noen stor grad å endre innholdet selv (Forutenom èn som jeg skal komme tilbake til lengre ut i teksten). Hovedforskjellen mellom den gamle WEB 1.0 og den nye WEB 2.0 er at i den gamle satt folk passivt og letet på web. Nå skaper folk ting sammen på web. WEB 2.0 handler om å delta i stede for å være passiv mottaker av informasjon.

En del av innholdet i disse databasene, slik som operasjonsmanualer etc., er det greit at ikke hver enkelt ingeniør har tilgang til å endre, men generell problemløsning og ”smart solutions” kan være hensiktsmessig å la ingeniørene endre selv siden det er de som støter på problemene og som regel de som må finne løsninger på problemene ute i felten.

 

I den følgende delen av oppgaven vil jeg diskutere hvordan WEB 2.0 løsninger, som f.eks. wiki, kan være med å gjøre arbeidshverdagen til ingeniørene, og de ansatte generelt, lettere og hvordan det kan være med på å gjøre informasjon lettere tilgjengelig.

Jeg vil også se litt på hvordan Schlumberger har møtt og tatt imot denne nye WEB 2.0 verdenen fram til idag.

Diskusjon

Ingeniørene i bedriften bruker databasene kontinuerlig, både når de er på jobb og for å forberede seg før en jobb. Jeg gjorde en liten spørreundersøkelse blant ingeniørene som jobber på norsk sokkel for å finne ut hvordan ingeniørene syns dagens system fungerer og hva de eventuelt syns bør endres. Dette gjorde jeg for å få reflektert flere meninger og ikke bare min egen.

Jeg synes svarene jeg fikk reflekterer holdningen til delekultur i bedriften bra. Alle som svarte mente dagens system var for tungvindt og at det tok for lang tid å finne frem til- og laste opp/ned informasjon i/fra databasene, men det stoppet dem ikke fra å bruke systemet. Nøyaktigheten på søkemotorene som bedriften bruker ble også nevnt som en negativ side med dagens system. Også det faktum at databasene er mange og enorme, som nevnt i innledningen, ble nevnt som negativt. Noen ingeniører mente at databasene trengte større vedlikehold for å slette gammel og utdatert informasjon. For å sette størrelsen på den største av våre databaser i perspektiv, så sies det at den inneholder mer informasjon enn databasen(e) til Pentagon (Dette er ikke bekreftet fra noe hold). Hvordan skal man eventuelt klare å overføre så store mengder informasjon fra et WEB 1.0 system til et WEB 2.0 grensesnitt på en hensiktsmessig måte?

På spørsmål om hvordan de trodde en ”wiki”-type database ville fungere svarte de fleste at de trodde den ville fungere bra og at det ville korte ned prosessen med å finne aktuell informasjon. Baksiden med et slikt system er – som også Wikipedia opplever – faren for feilinformasjon. Jeg kan ikke se for meg at noen i bedriften vil legge inn feilinformasjon med vilje, men faren er tilstede uansett. Et annet punkt som ble tatt opp er problemet med hvem som skal ha tilgang til hva i et slikt system. I dagens system er sensitiv informasjon og bedriftshemmeligheter beskyttet godt, men hvordan skal man beskytte slik informasjon i et Wiki-system?

 

 

Wikinomics prinsipper

Wikinomics bygger på følgende grunnprinsipper: Åpenhet, peering, dele, samarbeid og handle globalt. Disse fem hovedpunktene beskriver selve delekulturen og under er disse nærmere beskrevet (wikinomics, kap 1).

Åpen
Ordet åpen er i seg selv et positivt ladet ord som forbindes med åpenhet, fleksibilitet og tilgang for å nevne noe. Det kan være at personer er åpen med hverandre, dvs. deler mest mulig informasjon. Et annet aspekt er standarder som er åpen, dvs. f.eks. programvare som har åpne kildekoder, ref. Linux. Det kan også være bedrifter som er åpne og deler informasjon med hverandre for et felles gode.

Peering
Direkte oversatt betyr ”peer” likemann. Betydningen bak peering er å koble sammen personer, organisasjoner eller nettverk for å oppnå et felles mål. Denne “felles oppnåelsen” er ofte drivkraften bak slike sammenkoblinger.

 

”Peer-to-peer” nettverk er populært blandt annet i deling av musikk og video, lovlig eller ulovlig, og mange av fildelingsprogrammene nå til dags er basert på nettopp dette prinsippet.

Dele
Dele betyr å gi andre tilgang. Om det er mellom personer, organisasjoner eller nettverk i forskjellige land spiller ingen rolle. Dele er å invitere andre eller engasjere andre til å delta. Dette skaper tilknytning og bånd som er noen av grunnsteinene i delekulturen.

Samarbeid
En prosess hvor to eller flere personer eller organisasjoner jobber sammen mot et felles mål. Samarbeid går ofte hånd i hånd med peering.

Global handel
Global handel er en følge av Wikinomics sine prinsipper. Ved å kommunisere, delta og samarbeide skaper man et fellesskap, nettverk og relasjoner. Dette åpner for nye muligheter som blant annet handel. Den teknologiske utviklingen de siste årene har i stor grad påvirket hvordan nordmenn, og mennesker verden over, handler.

Et globalt selskap deltar globalt og har ingen fysiske eller regionale hindringer. Et virkelig globalt selskap åpner for fellesskap hvor ressurser deles og hvor man høster av et felles samarbeid. Om en vare kjøpes fra inn eller utland avgjør forbrukeren selv, avhengig av sine krav til pris og kvalitet. Som jeg skal nevne litt senere i teksten har Schlumberger vært med på å gjøre nettopp dette, med et system som kalles InterAct.

 

Jeg synes alle disse prinsippene passer godt inn i Schlumberger Drilling & Measurements. Organisasjonen er relativt åpen og det går an å hente informasjon og ”best practices” fra andre verdensdeler. Ingeniører fra forskjellige verdensdeler blir integrert og lærer av hverandre. Peering-delen syns jeg også kommer under dette.

Deling av informasjon er også vitalt i organisasjonen, problemet er, som nevnt, at den er tungvindt å få tak i.

Samarbeidet er også veldig sterkt, særlig når man er ute på en jobb. Da reiser man 2-6 mann ut på en rigg, alt etter hvilken service som skal ytes, og alle tar i et tak for å gjøre jobben best mulig. En dårlig jobb koster ikke bare masse penger i form av tapt inntekt, men kan også skade ryktet til Schlumberger som bedrift.

Schlumberger er en global bedrift og deltar i operasjoner verden over. Mange av de som idag jobber i Norge har tidligere jobbet utenlands og tar med seg erfaringer og kompetanse hit og deler med andre ingeniører de jobber med her.

 

 

Aktuelle teknologier å ta i bruk

I en bedrift som Schlumberger, og i hvilken som helst annen bedrift vil jeg tro, er det ingeniører med mange års erfaring og som vet hvilken informasjon de trenger for å gjøre en god jobb. For ny-ansatte kan det være vanskelig den første tiden å skille aktuell kunnskap fra ikke fullt så aktuell kunnskap. På kursene med A. Krokan har vi snakket endel om ny teknologi som har dukket opp de siste årene. En av disse teknologiene er ”Del.icio.us” som ble opprettet av Joshua Schachter i 2003. Innføringen vi fikk av A. Krokan fikk meg til å idèmyldre litt rundt denne web-teknologien.

Kan en intern utgave av ”Del.icio.us” være med å sette søkelys på dagsaktuelle problemer eller nyheter innad i bedriften?

I Schlumberger D&M får hver nyansatt tildelt en mentor den dagen de starter. Ikke mange ser sine mentorer i og med at man bor på forskjellige deler av landet. Det kunne vært en god idè å opprette slike web-sider hvor de nyansatte kunne følge med på bokmerkene til sine mentorer, og andre de velger å følge, og på den måten bli oppdatert på dagsaktuelt stoff innad i bedriften gjennom RSS-feeds.

Dette gjør det også lettere for nye, og for såvidt gamle, ingeniører å finne fram til informasjon også. De trenger ikke lete, for noen andre har allerede funnet det.

 

 

YouTube er en webside for deling av filmklipp og som har blitt mer og mer populær fra starten i 2005. Brukerne kan selv laste opp og se klipp på websiden.

Før YouTube ble lansert i 2005 var det svært få, enkle metoder for den vanlige data-bruker å laste opp videoklipp på nettet. Med sitt enkle grensesnitt gjorde YouTube det enkelt for alle som kunne bruke en datamaskin å laste opp videoer i løpet av minutter.

Hva om bedriften tar i bruk denne teknologien i forbindelse med opplæring av personnell? Hvert år får vi tilsendt DVD’er med videomateriale som må sees. Ved å gjøre disse filmene tilgjengelig på nett sparer man ikke bare miljøet, men man kan også enkelt loggføre hvem som har sett videoene og hvem som ikke har sett de enda.

Også i forbindelse med den fysiske jobben som blir gjort ute i felten kan denne video-teknologien komme til nytte. Man kan lage små instruksjonsvideoer på hvordan man skal gjøre service på forskjellige deler av utstyr, hvordan opptre på en sikker måte på riggen osv.

Dette måtte selvsagt blitt lansert på ”YouTube-lignende” sider innad i Schlumberger for å oppnå bedre sikkerhet rundt videoene.

 

Jeg vet at det eksisterer en Facebook-gruppe for ansatte i Schlumberger D&M hvor det diskuteres om løst og fast, både i og utenfor jobbsammenheng. Dette er mer på det sosiale og uformelle plan så jeg vil ikke gå inn på dette her.

 

 

Jeg nevner endel om sikkerhet rundt disse nye teknologiene i avsnittene over. Dette gjør jeg fordi jeg mener at selv om delekulturen tar med og mer over for den tradisjonelle måten å gjøre forretninger på, så opererer vi fortsatt i et konkurranse utsatt marked. Vi har kunkurrenter som har lignende tjenester som det vi tilbyr og vi har utstyr og programvare som vi ikke vil at våre konkurrenter skal få tilgang til. Og som A. Krokan skriver i ”Det nye hamskiftet” kan all ny teknologi misbrukes. På lik linje med at teknologi for deling av informasjon utvikles, utvikles det stadig nye verktøy for å kunne bryte seg inn på datamaskiner og servere for å hente informasjon som i utgangspunktet ikke er ment for allmennheten.

 

Det er ikke lett for en organisasjon som Schlumberger å gjøre slik Goldcorp Inc gjorde da de la ut all geologiske data rundt sine gullgruver, uten å gi slipp på bedriftshemmeligheter. Goldcorp Inc. gjorde dette på et tidspunkt hvor de egentlig ikke hadde noen annen utvei for å overleve. Slik situasjonen er for Schlumberger i dag trengs ikke slike drastiske tiltak, men kanskje i fremtiden? De fremtidige olje- og gass-feltene blir vanskeligere og vanskeligere å nå med dagens teknologi, så kanskje når man et stagnasjonspunkt i teknologi utviklingen og må gå til samme skritt som Rob McEwen og Goldcorp Inc. måtte gjøre i mars 2000.

En av de store forskjellene mellom Wikinomics og det tradisjonelle industrielle samfunnet er at den åpner for fellesskap. Tidligere, og i all høyeste grad gjelder dette enda, var bedriftsinformasjon hemmelig. Denne informasjonen ble voktet og ingen andre skulle få vite hva en bedrift jobbet med av ny teknologi. Dette ser jeg ikke for meg kommer til å endre seg i Schlumberger med det første. Som nevnt operer vi i en sterkt konkurransedrevet bransje slik at et hvert fortrinn vi kan få er gull verdt. Dessuten er bransjen svært kostnadsorientert slik at hvis vi, og ikke våre konkurrenter, kan komme opp med teknologi som sparer klienten for kostnader, vil vårt utstyr og våre ingeniører bli valgt til å utføre jobben.

Wikinomics og delekulturen går delvis bort fra dette ved å åpne for et fellesskap hvor menneskelige egenskaper, oppfinnelser og intelekte ideer spres og deles med andre. På denne måten oppnår man en mer effektiv og raskere utvikling enn tidligere, og denne kulturen er som sagt sterkt tilstede innad i bedriften.

 

 

Hvordan har Schlumberger møtt WEB 2.0 verdenen?

Olje- og gass-industrien ser hele tiden etter muligheter for å gjøre en jobb bedre og sikrere. Samarbeid mellom selskaper har blitt essensielt når det kommer til å optimalisere jobben, øke effiktiviteten og redusere de operasjonelle kostnadene.

Schlumberger, sammen med andre organisasjoner innen bransjen, møtte WEB 2.0 verdenen i 1999/2000 med åpne armer da de tok i bruk InterAct systemet for første gang. Som nevnt i innledningen gir denne databasen brukeren muligheten til å endre grensesnittet, oppdateringshastigheter osv.

InterAct er et system for sanntids overføring av data direkte fra brønnen og til land. Alle som har tilgang kan logge seg på ved hjelp av en normal web-browser. Dette systemet gjør samarbeid mellom forskjellige lokasjoner og på kryss av disipliner enkelt. Man kan vise formasjonslogger, ”drilling mechanics”-logger osv. i sanntid. Dette er en digital tjeneste som vi, og andre, tilbyr og som A. Krokan nevner i ”Digital økonomi” flyttes det ingen fysiske ting, eller foregår noe arbeid i tradisjonell forstand ved denne tjenesten.

Systemet bruker idag WITSML-standarden (Wellsite information transfer standard markup language) som er basert på bla. .XML standarden. Prosjektet ble startet av en liten gruppe oljeservice selskaper, bla. Schlumberger, men er idag åpent for alle til å bidra.

Som Don Tapscott og Anthony D. Williams sier: “The losers launched Web sites. The winners launched vibrant communities. The losers built walled gardens. The winners built public squares. The losers innovated internally. The winners innovated with their users. The losers jealously guarded their data and software interfaces. The winners shared them with everyone“. (wikinomics, kap 2).

Jeg mener InterAct er en del av dette og oppfyller nesten alle prinsippene i Wikinomics – Overføringen av data skjer vha. en åpen standard, systemet er åpent slik at alle, som har tilgang til den aktuelle jobben vel å merke, kan gå inn å lese av alle boreparametre osv. Det er flere selskaper som laster opp hver sine parametre for å gi et helhetlig bilde av hva som skjer på riggen.

Samarbeidet går på tvers av disipliner og på tvers av landegrenser, til og med verdensdeler.

 

 

-         InterAct dataflyt –

 

 

 

 

 

 

 

 

Konklusjon

Konklusjonen min er, ut fra teorien på området og utviklingen de siste årene, at Schlumberger enda har mye å hente når det kommer til å ta i bruk WEB 2.0-teknologi for fullt. InterAct systemet er egentlig unntaket.  

Når det gjelder databaser internt som er i bruk av ingeniørene på daglig basis, så tror jeg bedriften kunne vært tjent med å legge om til et Wiki-system, med Wikipedia som utgangspunkt siden dette er det systemet pr. dags dato som er kommet lengst på området. Dette fordi det vil gjøre prosessen med å finne aktuell informasjon mye raskere.

 

 

 

 

 

 

Kilder:

Wikinomics – D. Tapscott/A. Williams

Digital Økonomi – A. Krokan (Artikkel)

Det nye hamskiftet – A. Krokan (Artikkel)

Wikipedia:

http://en.wikipedia.org/wiki/WITSML – sist oppdatert 12. februar 09

Semesteroppgave – Wikinomics

Ideen som ligger bak wikinomics er at alle skal få enkel tilgang til informasjon og kunnskap vha. deling. Grunnprinsippet er basert på samarbeid, hvor to eller flere går sammen for å nå et felles mål. 

Eksempler på bedrifter som har hatt suksess med å dele informasjon er Linux som la ut kildekoden sin på web og Goldcorp Inc. som delte alle sine geologiske data på web. Dette kan man lese mer om i kapittel 1 av boka ”Wikinomics”.  Goldcorp Inc. delte informasjon som i utgangspunktet kan anses som å være bedriftshemmelige, og som bedrifter tradisjonelt sett vokter over som hauker. Ved å dele på denne måten kan bedriftene få tilbake informasjon som kanskje ikke var mulig å få tak i med bedriftens daværende ressurser og teknologi, eller som er tidkrevende å lete etter.

Det trenger ikke være bare firma som deler sin kunnskap. I de senere år har det blitt mer og mer populært at privatpersoner deler informasjon, f.eks hobbyen sin med. Slik blir det utvekslet erfaringer på tvers av landegrenser og kontinenter via internett. På sider som Fri Flyt kan man f.eks lese produkttester gjort av privatpersoner og få hjelp til valg av friluftsutstyr.  Spesielle hobbyer er ofte et fåtall personer som driver med og kan være vanskelig å dele på mindre steder, men som dagens teknologi har gjort mulig å dele med andre.

 

Åpenhet er nøkkelen til å dele og gir økt tilgjengelighet som igjen gir tilgang til nye markeder. Som følge av den nye delekulturen åpner det seg også nye muligheter som blogger, wikis, chatterom, søkemotorer, auksjoner, fildeling og deling av personlig informasjon. Dette representerer nye måter å underholde, kommunisere og utføre ting på (wikinomics, kap 1). iTunes og YouTube har nok vært, og er fortsatt, de fremste på akkurat dette underholdningsområdet.  

Å være en del av delekulturen innebærer å involvere seg selv og andre og ta i bruk kunnskap, ressurser og andre fagfelt som tidligere ikke var så lett tilgjengelig, eller kostbart å få tilgang på. Det er i mange tilfeller slik ny teknologi oppstår; ved å låne komponenter fra andre teknologier. Kanskje tilogmed teknologier som i seg selv er ”utgått på dato”?

Som følge av dette skapes det nettverk og relasjoner mellom de involverte som er en av byggesteinene for videre utvikling og vekst.

En av de store forskjellene mellom Wikinomics og det tradisjonelle industrielle samfunnet er at den åpner for fellesskap. Tidligere, og i all høyeste grad gjelder dette enda, var bedriftsinformasjon hemmelig. Denne informasjonen ble voktet og ingen andre skulle få vite hva en bedrift jobbet med av ny teknologi. Wikinomics og delekulturen går delvis bort fra dette ved å åpne for et fellesskap hvor menneskelige egenskaper, oppfinnelser og intelekte ideer spres og deles med andre. På denne måten oppnår man en mer effektiv og raskere utvikling enn tidligere. Dette gjelder like mye for bedrifter som for enkeltpersoner.WEB 2.0 refererer til en 2. generasjons web utvikling som tar sikte på å tilrettelegge for kommunisering, deling og samarbeid over internett. Hovedforskjellen mellom den gamle WEB 1.0 og den nye WEB 2.0 er at i den gamle satt folk passivt og letet på web. Nå skaper folk ting sammen på web. WEB 2.0 handler om å delta i stede for å være passiv mottaker av informasjon.

Et hjelpemiddel for å kunne knytte denne delekulturen enda tettere sammen er WEB 2.0, eller ”The new web” som den blir kalt i kapittel 2 av wikinomics.

 

Det kan selvsagt diskuteres hvor ”ny” denne teknologien er siden bedrifter som Amazon.com har tillatt brukerne sine å skrive anmeldelser og produktguider siden oppstarten i 1995. Amazon.com har tydeligvis forstått det Don Tapscott og Anthony D. Williams sier: “The losers launched Web sites. The winners launched vibrant communities. The losers built walled gardens. The winners built public squares. The losers innovated internally. The winners innovated with their users. The losers jealously guarded their data and software interfaces. The winners shared them with everyone“. (wikinomics, kap 2).

Bruken av WEB 2.0 og forståelsen av delekulturen vil være med å skape forskjellen mellom taperne og vinnerne på det globale markedet og Amazon.com er absolutt en vinner på sitt område. Lenke til artikkel om Amazon.com fra tidligere innleveringsoppgave.

Man kan tilogmed bruke mobiltelefonen til å oppdatere bilder og tekst på diverse personlige wikis.

    

Wikinomics bygger på følgende grunnprinsipper: Åpenhet, peering, deling, samarbeid og handle globalt. Disse fem hovedpunktene beskriver selve delekulturen og under er disse nærmere beskrevet (wikinomics, kap 1).

Åpenhet
Ordet åpen er i seg selv et positivt ladet ord som forbindes med åpenhet, fleksibilitet og tilgang for å nevne noe. Det kan være at personer er åpen med hverandre, dvs. deler mest mulig informasjon. Et annet aspekt er standarder som er åpen, dvs. f.eks. programvare som har åpne kildekoder, ref. Linux. Det kan også være bedrifter som er åpne og deler informasjon med hverandre for et felles gode.

 

Peering
Direkte oversatt betyr ”peer” likemann. Betydningen bak peering er å koble sammen personer, organisasjoner eller nettverk for å oppnå et felles mål. Denne “felles oppnåelsen” er ofte drivkraften bak slike sammenkoblinger.

 ”Peer-to-peer” nettverk er populært blandt annet i deling av musikk og video, lovlig eller ulovlig, og mange av fildelingsprogrammene nå til dags er basert på nettopp dette prinsippet.

Deling
Dele betyr å gi andre tilgang. Om det er mellom personer, organisasjoner eller nettverk i forskjellige land spiller ingen rolle. Dele er å invitere andre eller engasjere andre til å delta. Dette skaper tilknytning og bånd som er noen av grunnsteinene i delekulturen.

Samarbeid
En prosess hvor to eller flere personer eller organisasjoner jobber sammen mot et felles mål. Samarbeid går ofte hånd i hånd med peering. Tabscott og Williams går tilogmed så langt som å kalle denne nye, lav-kost måten å samarbeide på “The weapons of mass-collaboration”. 

Global handel
Global handel er en følge av Wikinomics sine prinsipper. Ved å kommunisere, delta og samarbeide skaper man et fellesskap, nettverk og relasjoner. Dette åpner for nye muligheter som blant annet handel. Den teknologiske utviklingen de siste årene har i stor grad påvirket hvordan nordmenn, og mennesker verden over, handler. 

 

Et globalt selskap deltar globalt og har ingen fysiske eller regionale hindringer. Et virkelig globalt selskap åpner for fellesskap hvor ressurser deles og hvor man høster av et felles samarbeid. Om en vare kjøpes fra inn eller utland avgjør forbrukeren selv, avhengig av sine krav til pris og kvalitet.

  

Fordeler vs. Ulemper 

Om det er flest fordeler eller ulemper med denne delekulturen kan vel diskuteres, men den fordelen som stikker seg ut er hvor lett det er å legge ut- og tilegne seg informasjon og kunnskap. Hvis informasjonen ikke finnes kan man etterlyse den og kanskje få kontakt med personer som sitter inne med informasjonen man er ute etter. Dette kan skje via e-post, chatting, communities eller fildeling. Et eksempel på hvordan deling av informasjon kan føre til økt inntjening og videre eksistens for en virksomhet er igjen Goldcorp Inc fra kapittel 1 av wikinomics. 

Kommunikasjon og nettverksbygging mellom mennesker og organisasjoner er dessuten blitt enklere. Har man en profil på f.eks Facebook kan man få kontakt med mennesker det er mange år siden man sist så. For ikke lenge siden ble jeg invitert til 10-års jubileum fra videregående via Facebook.

Wikinomics beskriver ”blogger som den størte kafeen i verden” og dette er en beskrivelse jeg syns passer bra. Enkeltmennesker kan kommentere og diskutere konserter like etter de har opplevd den, og nyhetsinnslag like etter de er publisert på avisens nettsider.

Store og anerkjente universiteter i inn- og utland publiserer læremateriell på nett og man kan ta hele grader via nettkurs.

Interne kurs i bedrifter er tilgjengelig via nett. Dette gjør at en ansatt kan tilegne seg kunnskap foran PC’en hjemme eller på hytta, og dette reduserer igjen kostnadene for bedrifter eller privatpersoner.

 

En av de klare ulempene, slik jeg ser det, er den vanvittige mengden informasjon og faren for feilinformasjon. Søker man på ”windows crash” på Google får man 10.800.000 treff. Hvordan skal man gå frem for å sortere dette og finne det/de resultatene som er relevant for oss?

Når det gjelder feilinformasjon og sabotasje av info har jo de som driver med dette fått egen hjemmeside – Ikkepedia.org – en side med likt grensesnitt som Wikipedia, men som med vilje bare inneholder feilinformasjon. Kan dette være en måte å få seriøse sider som Wikipedia ”renere” på?

Det kan være en fare for at mennesker som er aktiv i det nye nettsamfunnet kan bli isolert og alene og miste sosiale impulser. Sosialisering er viktig for at enkeltmennesket skal utvikle seg. Jeg stiller meg tvilende til at virtuelle verdener, som f.eks Second Life, kan erstatte menneskets behov for kontakt med andre mennesker. Hvis man i tillegg er anonym i en slik verden blir man helt borte. Hvor blir identiteten og personligheten av?

Digitalisering har ført til at mange industrier sliter. Noen har tilogmed forsvunnet. CD’er har nesten forsvunnet fra hyllene på Platekompaniet og musikkbransjen generelt har, etter min mening, ikke fulgt med i timen når det gjelder det nye digitale nettsamfunnet. (Det skal sies at musikkbransjen har kommet seg i det siste) Om dette er en ulempe eller fordel vil jeg ikke tale hverken for eller imot. Noen ganger trenger man at den gamle måten å gjøre ting på blir snudd på hodet og man får ut noe nytt og forhåpenligvis bedre (?). Det at musikk blir tilgjengelig digitalt på nettbutikker har utvilsomt gitt brukeren mer frihet til å velge.

Som A. Krokan skriver i ”Det nye hamskiftet” kan all ny teknologi misbrukes.

Det kan være lett å overvåke personer og hente ut personlig data om privatpersoner. Brukernavn og passord kan ”hackes” og identitetstyveri kan finne sted. Det er derfor viktig at personsikkerheten rundt disse nye samfunnene og chat-funksjonene er god.

Mange regissører og forfattere har også lekt med ideen om ”digital terror”. Slik samfunnet er idag kan en kollaps i de digitale nettverkene lamme hele byer og økonomi. Die hard 4.0 er vel den siste i rekken i denne sjangeren.

 

Hva gjør det vanskelig å gjennomføre en slik kultur i praksis i din egen organisasjon?

Jeg jobber for tiden som ingeniør i Schlumberger, en bedrift med ca. 87.000 ansatte på verdensbasis.

Delekulturen i bedriften er sterk, og de ansatte må gjennom intensiv kursing. I de siste årene har kursing og sertifisering via nett blitt mer og mer vanlig.

Når jeg sier at delekulturen er sterk er det en sannhet med modifikasjoner. Vi blir oppfordret av ledelsen til å laste opp alle ”best parctices” og ”case studies” til en intern database kalt InTouch. Men før vi kan laste opp til InTouch må alle disse artiklene/filene inn til et mellomledd som sjekker om det ligger lignende artikler og filer på databasen fra før. Hvis det gjør det, blir min fil avvist eller bare lagt opp som en link til hovedartikkelen. Hvis det ikke gjør det, får min artikkel et eget, unikt, nummer som i prinsippet skal  gjøre det lettere å søke den opp. Slik jeg ser det er det nok dette som er den største utfordringen med den sterke delekulturen i bedriften; Å begrense mengden informasjon og å skille god info fra mindre relevant info, og det er det som gjør det vanskelig å gjennomføre en ”fullblods” delekultur i bedriften.

 

Vi blir dessuten oppfordret til å rapportere alle hendelser, positive eller negative, som vi blir utsatt for. Disse hendelsene skriver vi inn på en egen nettside kalt QUEST og alle som ansatte som abbonerer på mail fra QUEST vil se hva andre ingeniører opplever på andre rigger i Norge (og verden forøvrig hvis man abbonerer på globale lister). Dette systemet er lettere og mer brukervennlig enn InTouch etter min mening, og er dessuten lettere å søke i.

Per idag syns jeg denne delekulturen fungerer fint i bedriften. Den eneste ulempen jeg kan se er, som nevnt tidligere i oppgaven, mengden med informasjon som blir generert. Det kan være vanskelig å finne fram til aktuelle artikler, særlig hvis man er i en stresset situasjon og trenger hjelp raskt. Personlig bruker jeg bare denne databasen (InTouch) når jeg har god tid og når jeg skal forberede meg til en jobb.

Hvis jeg derimot er i tidsnød bruker jeg supportsenteret som er tilgjengelig på mail og telefon 24 timer i døgnet.  

 

 

Bruk av ideene

Som nevnt i avsnittet over er delekulturen i Schlumberger veldig tilstede. Det finnes mange interne databaser for å søke informasjon, noen gode og noen ikke fullt så gode. Det er ikke dermed sagt at vi ikke har noe å lære av Wikinomics, men personlig syns jeg alle de fem grunnprinsippene i Wikinomics er godt tilstede i bedriften.

 

For å gjøre bedriften mer kjent blant arbeidssøkende kan kanskje YouTube være en idè?

YouTube har som kjent blitt veldig populært med årene. Jeg gjorde et søk på ”Schlumberger” og fikk opp mange treff, men ingen som promoterer selskapet aktivt. Når man ser på hvor mange tusen, for ikke å si millioner, av unge som bruker Youtube kan det kanskje være en idè å legge ut noe promoterings videoer her slik at unge arbeidssøkere kan gå inn å se hva selskapet gjør og hva de kan tilby karrieremessig. Heller ingen av våre direkte konkurrenter, Halliburton og Baker-Hughes, har noen promo videoer på YouTube.

 

Det eksisterer Facebook-grupper hvor ansatte i Schlumberger kan melde seg inn og diskutere med kollegaer på andre siden av verden. Dette er nok ikke noe som er satt i gang av ledelsen, men fungerer greit som et morsomt kommunikasjonsmiddel.

 

Schlumberger bruker også et eget chat-program, hvor man kan søke etter ansatte og legge i kontaktlisten. Grunnen til at MSN, ICQ osv. ikke blir brukt er på grunn av sikkerheten. Tidligere i oppgaven tok jeg opp faren for ”hacking” og MSN er et yndet mål for hackere.

Må aviser og bøker bli digitale?

Jeg er enig med Krokan i at akademia ved universitetene bør digitaliseres i størst mulig grad. Artikler og pensum blir på den måten ekstremt enkelt tilgjengelig for alle som trenger det, enten man sitter på Senja eller i Oslo. Når det er sagt tror jeg ikke en student får like mye ut av en digital lærebok som han/hun ville gjort av den tradisjonelle utgaven. I en tradisjonell bok kan man notere mellom linjene og få ut tanker og formler “gjennom handa”. Personlig tror jeg man husker best på denne måten.

Jer er derimot uenig i at vi bør stutte å publisere tidsskrifter på papir. Nå kan jeg bare tale for meg selv, men det blir ikke det samme å sette seg i godstolen med laptopen på fanget for å lese en bok (eller høre en bok) som å ha den fysiske utgaven mellom hendene. Og sjarmen med en kopp kaffe og Adressa om morgenen forsvinner helt hvis jeg skal sette meg ned med nettutgaven…

Altså – jeg er enig i at deler av publiseringsindustrien er i ferd med å bli akterutseilt, men noen former for papirutgaver kan ikke digitalisering erstatte.

Amazon mot strømmen

Her om dagen leste jeg at Amazon.com hadde strålende resultater i 2008.

Amazon.com er en netthandeltjeneste som både har egne produkter og som selger produkter for andre, store kjeder verden over. Nettsiden hadde minst 615 millioner besøkende i 2008 og hadde et resultat på 225 millioner dollar. Ikke værst for et selskap som opprinnelig var et musikk- og bokutsalg på nett…

I en tid hvor handelsstanden merker finanskrisen på kroppen, klarer altså en bedrift som baserer seg på salg over internett å gå kjempegodt. Amazon.com gir ikke bare seg selv tilgang til kunder verden over, men også andre bedrifter nyter godt av nettstedets suksess. Bedrifter som Target og Marks & Spencer bruker nettstedet aktivt for å selge sine varer.

Dette kan bidra til at bedrifter som klarer å digitalisere seg  får konkurransemessige fortrinn sammenlignet med bedrifter som satser på tradisjonelt salg fra butikk. I økonomiske nedgangstider må et hvert fortrinn utnyttes til det fulle og kanskje vil vi se enda flere selskaper på nett i årene som kommer. 

Den aktuelle saken kan du lese her
Info om Amazon.com kan du finne her

Digitalisering

Bedriften jeg jobber i er vi 64000 ansatte fra hele verden. Bedriften er avhengig av omfattende kursing av sine ansatte og dette skjer idag i stor grad via internett. Sertifikater og tillatelser må oppdateres minimun 1 gang i året. På denne måten sikrer bedriften seg at de ansatte er oppdaterte og kompetente til den jobben de skal gjøre. For 10 år siden, da internett enda var under kraftig utvikling, var ikke denne typen kursing aktuelt. Da måtte altså bedriften enten sende ut enorme mengder med papirer til sine ansatte eller få den inn til kontorene for å avlegge disse kursene.

Også i den daglige jobben vi gjør har digitaliseringen i samfunnet hjulpet oss mye. Vi som sitter offshore og samler inn data når en brønn bores (Trykk, temperatur osv.) kan sende denne informasjonen i “sann tid” til land hvor operatørselskapenes ingeniører evaluerer data-strømmen og tar avgjørelser deretter. Digitaliseringen har ført til en mye raskere beslutningsprosess.

Vha. internett har altså bedriften klart å redusere sine reiseutgifter krafting, hjelpe til med å redusere beslutningsprosessen i en bore-situasjon og redusere de miljømessige konsekvensene ved reising og papir produksjon for å nevne noen.

Medaljens bakside er jo den miljømessige innvirkningen bruk av internett har. Jeg leste nemlig her om dagen at to søk på Google produserer samme mengde CO2 som å koke en kjele med vann, eller ca. 7g CO2 per søk…..

Hello world!

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!