I denne oppgaven har jeg valgt å ta utgangspunkt i min egen arbeidssituasjon som ingeniør offshore i Schlumberger Drilling & Measurements.

Schlumberger er en oljeservicebedrift med 87.000 ansatte på verdensbasis. Delekulturen i bedriften er meget sterk, og kan nok ta sin del av æren for at bedriften idag er markedsledende på sitt område, nemlig levering av bore- og brønntjenester i offshore industrien.

Jobben består i korte, og meget enkle trekk, av å logge formasjonene som blir boret, sende denne informasjonen til overflaten ved hjelp av trykkpulser i boreslammet og deretter tolke denne datastrømmen. Ut fra denne datastrømmen kan man lage fysiske logger/grafer som viser type formasjon som blir boret (sandstein, kalkstein osv.) og man kan anslå porøsitet og tetthet på formasjonen, og man kan anslå hvilket fluid som befinner seg i formasjonen (gass, olje eller vann). Det meste av våre leveranser av data til klienten skjer elektronisk, bare i noen få tilfeller spør klienten etter logger på papir.

Uheldigvis er det ikke alltid slik at alt utstyret fungerer 100% hele tiden. Det er derfor viktig å ha verktøy som hjelper oss med problemløsning så lett tilgjengelig som mulig.

I en så stor og teknologi drevet bedrift med ansatte fra mange forskjellige kulturer og med forskjellig bakgrunn er det viktig at informasjon er lett tilgjengelig.

Bedriften har mange store databaser hvor ansatte kan søke etter f.eks. løsninger på problemer de opplever ute i felten. Problemet med disse databasene er idag at de er vanvittig store og at søkemotorene ikke er gode nok. Man må vite nøyaktig hva man vil finne for å kunne søke det opp. Dette er tidkrevende og frustrerende, og fører ofte til at de ikke blir brukt til sitt fulle i situasjoner hvor det er knapt med tid.

Hvis man trenger hjelp raskt kan man ringe supportsenteret i Stavanger. I en slik situasjon ”overleverer” man problemet til ingeniørene på supportsenteret og de prøver å finne en løsning. Hvis de kommer fram til en løsning blir man fortalt hvordan man skal gå frem for å løse problemet. Utfordringen med denne typen deling er at man ikke får skrevet ned problem og løsning. Man er avhengig av at ingeniørene selv husker hvordan problemet ble løst.

Databasene er i hovedsak bygd opp etter WEB 1.0 prinsippet og tillater ikke brukeren i noen stor grad å endre innholdet selv (Forutenom èn som jeg skal komme tilbake til lengre ut i teksten). Hovedforskjellen mellom den gamle WEB 1.0 og den nye WEB 2.0 er at i den gamle satt folk passivt og letet på web. Nå skaper folk ting sammen på web. WEB 2.0 handler om å delta i stede for å være passiv mottaker av informasjon.

En del av innholdet i disse databasene, slik som operasjonsmanualer etc., er det greit at ikke hver enkelt ingeniør har tilgang til å endre, men generell problemløsning og ”smart solutions” kan være hensiktsmessig å la ingeniørene endre selv siden det er de som støter på problemene og som regel de som må finne løsninger på problemene ute i felten.

I den følgende delen av oppgaven vil jeg diskutere hvordan WEB 2.0 løsninger, som f.eks. wiki, kan være med å gjøre arbeidshverdagen til ingeniørene, og de ansatte generelt, lettere og hvordan det kan være med på å gjøre informasjon lettere tilgjengelig.

Jeg vil også se litt på hvordan Schlumberger har møtt og tatt imot denne nye WEB 2.0 verdenen fram til idag.

Diskusjon

Ingeniørene i bedriften bruker databasene kontinuerlig, både når de er på jobb og for å forberede seg før en jobb. Jeg gjorde en liten spørreundersøkelse blant ingeniørene som jobber på norsk sokkel for å finne ut hvordan ingeniørene syns dagens system fungerer og hva de eventuelt syns bør endres. Dette gjorde jeg for å få reflektert flere meninger og ikke bare min egen.

Jeg synes svarene jeg fikk reflekterer holdningen til delekultur i bedriften bra. Alle som svarte mente dagens system var for tungvindt og at det tok for lang tid å finne frem til- og laste opp/ned informasjon i/fra databasene, men det stoppet dem ikke fra å bruke systemet. Nøyaktigheten på søkemotorene som bedriften bruker ble også nevnt som en negativ side med dagens system. Også det faktum at databasene er mange og enorme, som nevnt i innledningen, ble nevnt som negativt. Noen ingeniører mente at databasene trengte større vedlikehold for å slette gammel og utdatert informasjon. For å sette størrelsen på den største av våre databaser i perspektiv, så sies det at den inneholder mer informasjon enn databasen(e) til Pentagon (Dette er ikke bekreftet fra noe hold). Hvordan skal man eventuelt klare å overføre så store mengder informasjon fra et WEB 1.0 system til et WEB 2.0 grensesnitt på en hensiktsmessig måte?

På spørsmål om hvordan de trodde en ”wiki”-type database ville fungere svarte de fleste at de trodde den ville fungere bra og at det ville korte ned prosessen med å finne aktuell informasjon. Baksiden med et slikt system er – som også Wikipedia opplever – faren for feilinformasjon. Jeg kan ikke se for meg at noen i bedriften vil legge inn feilinformasjon med vilje, men faren er tilstede uansett. Et annet punkt som ble tatt opp er problemet med hvem som skal ha tilgang til hva i et slikt system. I dagens system er sensitiv informasjon og bedriftshemmeligheter beskyttet godt, men hvordan skal man beskytte slik informasjon i et Wiki-system?

Wikinomics prinsipper

Wikinomics bygger på følgende grunnprinsipper: Åpenhet, peering, dele, samarbeid og handle globalt. Disse fem hovedpunktene beskriver selve delekulturen og under er disse nærmere beskrevet (wikinomics, kap 1).

Åpen
Ordet åpen er i seg selv et positivt ladet ord som forbindes med åpenhet, fleksibilitet og tilgang for å nevne noe. Det kan være at personer er åpen med hverandre, dvs. deler mest mulig informasjon. Et annet aspekt er standarder som er åpen, dvs. f.eks. programvare som har åpne kildekoder, ref. Linux. Det kan også være bedrifter som er åpne og deler informasjon med hverandre for et felles gode.

Peering
Direkte oversatt betyr ”peer” likemann. Betydningen bak peering er å koble sammen personer, organisasjoner eller nettverk for å oppnå et felles mål. Denne “felles oppnåelsen” er ofte drivkraften bak slike sammenkoblinger.

”Peer-to-peer” nettverk er populært blandt annet i deling av musikk og video, lovlig eller ulovlig, og mange av fildelingsprogrammene nå til dags er basert på nettopp dette prinsippet.

Dele
Dele betyr å gi andre tilgang. Om det er mellom personer, organisasjoner eller nettverk i forskjellige land spiller ingen rolle. Dele er å invitere andre eller engasjere andre til å delta. Dette skaper tilknytning og bånd som er noen av grunnsteinene i delekulturen.

Samarbeid
En prosess hvor to eller flere personer eller organisasjoner jobber sammen mot et felles mål. Samarbeid går ofte hånd i hånd med peering.

Global handel
Global handel er en følge av Wikinomics sine prinsipper. Ved å kommunisere, delta og samarbeide skaper man et fellesskap, nettverk og relasjoner. Dette åpner for nye muligheter som blant annet handel. Den teknologiske utviklingen de siste årene har i stor grad påvirket hvordan nordmenn, og mennesker verden over, handler.

Et globalt selskap deltar globalt og har ingen fysiske eller regionale hindringer. Et virkelig globalt selskap åpner for fellesskap hvor ressurser deles og hvor man høster av et felles samarbeid. Om en vare kjøpes fra inn eller utland avgjør forbrukeren selv, avhengig av sine krav til pris og kvalitet. Som jeg skal nevne litt senere i teksten har Schlumberger vært med på å gjøre nettopp dette, med et system som kalles InterAct.

Jeg synes alle disse prinsippene passer godt inn i Schlumberger Drilling & Measurements. Organisasjonen er relativt åpen og det går an å hente informasjon og ”best practices” fra andre verdensdeler. Ingeniører fra forskjellige verdensdeler blir integrert og lærer av hverandre. Peering-delen syns jeg også kommer under dette.

Deling av informasjon er også vitalt i organisasjonen, problemet er, som nevnt, at den er tungvindt å få tak i.

Samarbeidet er også veldig sterkt, særlig når man er ute på en jobb. Da reiser man 2-6 mann ut på en rigg, alt etter hvilken service som skal ytes, og alle tar i et tak for å gjøre jobben best mulig. En dårlig jobb koster ikke bare masse penger i form av tapt inntekt, men kan også skade ryktet til Schlumberger som bedrift.

Schlumberger er en global bedrift og deltar i operasjoner verden over. Mange av de som idag jobber i Norge har tidligere jobbet utenlands og tar med seg erfaringer og kompetanse hit og deler med andre ingeniører de jobber med her.

Aktuelle teknologier å ta i bruk

I en bedrift som Schlumberger, og i hvilken som helst annen bedrift vil jeg tro, er det ingeniører med mange års erfaring og som vet hvilken informasjon de trenger for å gjøre en god jobb. For ny-ansatte kan det være vanskelig den første tiden å skille aktuell kunnskap fra ikke fullt så aktuell kunnskap. På kursene med A. Krokan har vi snakket endel om ny teknologi som har dukket opp de siste årene. En av disse teknologiene er ”Del.icio.us” som ble opprettet av Joshua Schachter i 2003. Innføringen vi fikk av A. Krokan fikk meg til å idèmyldre litt rundt denne web-teknologien.

Kan en intern utgave av ”Del.icio.us” være med å sette søkelys på dagsaktuelle problemer eller nyheter innad i bedriften?

I Schlumberger D&M får hver nyansatt tildelt en mentor den dagen de starter. Ikke mange ser sine mentorer i og med at man bor på forskjellige deler av landet. Det kunne vært en god idè å opprette slike web-sider hvor de nyansatte kunne følge med på bokmerkene til sine mentorer, og andre de velger å følge, og på den måten bli oppdatert på dagsaktuelt stoff innad i bedriften gjennom RSS-feeds.

Dette gjør det også lettere for nye, og for såvidt gamle, ingeniører å finne fram til informasjon også. De trenger ikke lete, for noen andre har allerede funnet det.

YouTube er en webside for deling av filmklipp og som har blitt mer og mer populær fra starten i 2005. Brukerne kan selv laste opp og se klipp på websiden.

Før YouTube ble lansert i 2005 var det svært få, enkle metoder for den vanlige data-bruker å laste opp videoklipp på nettet. Med sitt enkle grensesnitt gjorde YouTube det enkelt for alle som kunne bruke en datamaskin å laste opp videoer i løpet av minutter.

Hva om bedriften tar i bruk denne teknologien i forbindelse med opplæring av personnell? Hvert år får vi tilsendt DVD’er med videomateriale som må sees. Ved å gjøre disse filmene tilgjengelig på nett sparer man ikke bare miljøet, men man kan også enkelt loggføre hvem som har sett videoene og hvem som ikke har sett de enda.

Også i forbindelse med den fysiske jobben som blir gjort ute i felten kan denne video-teknologien komme til nytte. Man kan lage små instruksjonsvideoer på hvordan man skal gjøre service på forskjellige deler av utstyr, hvordan opptre på en sikker måte på riggen osv.

Dette måtte selvsagt blitt lansert på ”YouTube-lignende” sider innad i Schlumberger for å oppnå bedre sikkerhet rundt videoene.

Jeg vet at det eksisterer en Facebook-gruppe for ansatte i Schlumberger D&M hvor det diskuteres om løst og fast, både i og utenfor jobbsammenheng. Dette er mer på det sosiale og uformelle plan så jeg vil ikke gå inn på dette her.

Jeg nevner endel om sikkerhet rundt disse nye teknologiene i avsnittene over. Dette gjør jeg fordi jeg mener at selv om delekulturen tar med og mer over for den tradisjonelle måten å gjøre forretninger på, så opererer vi fortsatt i et konkurranse utsatt marked. Vi har kunkurrenter som har lignende tjenester som det vi tilbyr og vi har utstyr og programvare som vi ikke vil at våre konkurrenter skal få tilgang til. Og som A. Krokan skriver i ”Det nye hamskiftet” kan all ny teknologi misbrukes. På lik linje med at teknologi for deling av informasjon utvikles, utvikles det stadig nye verktøy for å kunne bryte seg inn på datamaskiner og servere for å hente informasjon som i utgangspunktet ikke er ment for allmennheten.

Det er ikke lett for en organisasjon som Schlumberger å gjøre slik Goldcorp Inc gjorde da de la ut all geologiske data rundt sine gullgruver, uten å gi slipp på bedriftshemmeligheter. Goldcorp Inc. gjorde dette på et tidspunkt hvor de egentlig ikke hadde noen annen utvei for å overleve. Slik situasjonen er for Schlumberger i dag trengs ikke slike drastiske tiltak, men kanskje i fremtiden? De fremtidige olje- og gass-feltene blir vanskeligere og vanskeligere å nå med dagens teknologi, så kanskje når man et stagnasjonspunkt i teknologi utviklingen og må gå til samme skritt som Rob McEwen og Goldcorp Inc. måtte gjøre i mars 2000.

En av de store forskjellene mellom Wikinomics og det tradisjonelle industrielle samfunnet er at den åpner for fellesskap. Tidligere, og i all høyeste grad gjelder dette enda, var bedriftsinformasjon hemmelig. Denne informasjonen ble voktet og ingen andre skulle få vite hva en bedrift jobbet med av ny teknologi. Dette ser jeg ikke for meg kommer til å endre seg i Schlumberger med det første. Som nevnt operer vi i en sterkt konkurransedrevet bransje slik at et hvert fortrinn vi kan få er gull verdt. Dessuten er bransjen svært kostnadsorientert slik at hvis vi, og ikke våre konkurrenter, kan komme opp med teknologi som sparer klienten for kostnader, vil vårt utstyr og våre ingeniører bli valgt til å utføre jobben.

Wikinomics og delekulturen går delvis bort fra dette ved å åpne for et fellesskap hvor menneskelige egenskaper, oppfinnelser og intelekte ideer spres og deles med andre. På denne måten oppnår man en mer effektiv og raskere utvikling enn tidligere, og denne kulturen er som sagt sterkt tilstede innad i bedriften.

Hvordan har Schlumberger møtt WEB 2.0 verdenen?

Olje- og gass-industrien ser hele tiden etter muligheter for å gjøre en jobb bedre og sikrere. Samarbeid mellom selskaper har blitt essensielt når det kommer til å optimalisere jobben, øke effiktiviteten og redusere de operasjonelle kostnadene.

Schlumberger, sammen med andre organisasjoner innen bransjen, møtte WEB 2.0 verdenen i 1999/2000 med åpne armer da de tok i bruk InterAct systemet for første gang. Som nevnt i innledningen gir denne databasen brukeren muligheten til å endre grensesnittet, oppdateringshastigheter osv.

InterAct er et system for sanntids overføring av data direkte fra brønnen og til land. Alle som har tilgang kan logge seg på ved hjelp av en normal web-browser. Dette systemet gjør samarbeid mellom forskjellige lokasjoner og på kryss av disipliner enkelt. Man kan vise formasjonslogger, ”drilling mechanics”-logger osv. i sanntid. Dette er en digital tjeneste som vi, og andre, tilbyr og som A. Krokan nevner i ”Digital økonomi” flyttes det ingen fysiske ting, eller foregår noe arbeid i tradisjonell forstand ved denne tjenesten.

Systemet bruker idag WITSML-standarden (Wellsite information transfer standard markup language) som er basert på bla. .XML standarden. Prosjektet ble startet av en liten gruppe oljeservice selskaper, bla. Schlumberger, men er idag åpent for alle til å bidra.

Som Don Tapscott og Anthony D. Williams sier: “The losers launched Web sites. The winners launched vibrant communities. The losers built walled gardens. The winners built public squares. The losers innovated internally. The winners innovated with their users. The losers jealously guarded their data and software interfaces. The winners shared them with everyone“. (wikinomics, kap 2).

Jeg mener InterAct er en del av dette og oppfyller nesten alle prinsippene i Wikinomics – Overføringen av data skjer vha. en åpen standard, systemet er åpent slik at alle, som har tilgang til den aktuelle jobben vel å merke, kan gå inn å lese av alle boreparametre osv. Det er flere selskaper som laster opp hver sine parametre for å gi et helhetlig bilde av hva som skjer på riggen.

Samarbeidet går på tvers av disipliner og på tvers av landegrenser, til og med verdensdeler.

-         InterAct dataflyt –

Konklusjon

Konklusjonen min er, ut fra teorien på området og utviklingen de siste årene, at Schlumberger enda har mye å hente når det kommer til å ta i bruk WEB 2.0-teknologi for fullt. InterAct systemet er egentlig unntaket.  

Når det gjelder databaser internt som er i bruk av ingeniørene på daglig basis, så tror jeg bedriften kunne vært tjent med å legge om til et Wiki-system, med Wikipedia som utgangspunkt siden dette er det systemet pr. dags dato som er kommet lengst på området. Dette fordi det vil gjøre prosessen med å finne aktuell informasjon mye raskere.

Kilder:

Wikinomics – D. Tapscott/A. Williams

Digital Økonomi – A. Krokan (Artikkel)

Det nye hamskiftet – A. Krokan (Artikkel)

Wikipedia:

http://en.wikipedia.org/wiki/WITSML – sist oppdatert 12. februar 09

Å være en del av delekulturen innebærer å involvere seg selv og andre og ta i bruk kunnskap, ressurser og andre fagfelt som tidligere ikke var så lett tilgjengelig, eller kostbart å få tilgang på. Det er i mange tilfeller slik ny teknologi oppstår; ved å låne komponenter fra andre teknologier. Kanskje tilogmed teknologier som i seg selv er ”utgått på dato”?

Det kan selvsagt diskuteres hvor ”ny” denne teknologien er siden bedrifter som Amazon.com har tillatt brukerne sine å skrive anmeldelser og produktguider siden oppstarten i 1995. Amazon.com har tydeligvis forstått det Don Tapscott og Anthony D. Williams sier: “The losers launched Web sites. The winners launched vibrant communities. The losers built walled gardens. The winners built public squares. The losers innovated internally. The winners innovated with their users. The losers jealously guarded their data and software interfaces. The winners shared them with everyone“. (wikinomics, kap 2).

Bruken av WEB 2.0 og forståelsen av delekulturen vil være med å skape forskjellen mellom taperne og vinnerne på det globale markedet og Amazon.com er absolutt en vinner på sitt område. Lenke til artikkel om Amazon.com fra tidligere innleveringsoppgave.

Jer er derimot uenig i at vi bør stutte å publisere tidsskrifter på papir. Nå kan jeg bare tale for meg selv, men det blir ikke det samme å sette seg i godstolen med laptopen på fanget for å lese en bok (eller høre en bok) som å ha den fysiske utgaven mellom hendene. Og sjarmen med en kopp kaffe og Adressa om morgenen forsvinner helt hvis jeg skal sette meg ned med nettutgaven…

Altså – jeg er enig i at deler av publiseringsindustrien er i ferd med å bli akterutseilt, men noen former for papirutgaver kan ikke digitalisering erstatte.

Amazon.com er en netthandeltjeneste som både har egne produkter og som selger produkter for andre, store kjeder verden over. Nettsiden hadde minst 615 millioner besøkende i 2008 og hadde et resultat på 225 millioner dollar. Ikke værst for et selskap som opprinnelig var et musikk- og bokutsalg på nett…

I en tid hvor handelsstanden merker finanskrisen på kroppen, klarer altså en bedrift som baserer seg på salg over internett å gå kjempegodt. Amazon.com gir ikke bare seg selv tilgang til kunder verden over, men også andre bedrifter nyter godt av nettstedets suksess. Bedrifter som Target og Marks & Spencer bruker nettstedet aktivt for å selge sine varer.

Dette kan bidra til at bedrifter som klarer å digitalisere seg  får konkurransemessige fortrinn sammenlignet med bedrifter som satser på tradisjonelt salg fra butikk. I økonomiske nedgangstider må et hvert fortrinn utnyttes til det fulle og kanskje vil vi se enda flere selskaper på nett i årene som kommer. 

Den aktuelle saken kan du lese her
Info om Amazon.com kan du finne her

Også i den daglige jobben vi gjør har digitaliseringen i samfunnet hjulpet oss mye. Vi som sitter offshore og samler inn data når en brønn bores (Trykk, temperatur osv.) kan sende denne informasjonen i “sann tid” til land hvor operatørselskapenes ingeniører evaluerer data-strømmen og tar avgjørelser deretter. Digitaliseringen har ført til en mye raskere beslutningsprosess.

Vha. internett har altså bedriften klart å redusere sine reiseutgifter krafting, hjelpe til med å redusere beslutningsprosessen i en bore-situasjon og redusere de miljømessige konsekvensene ved reising og papir produksjon for å nevne noen.

Medaljens bakside er jo den miljømessige innvirkningen bruk av internett har. Jeg leste nemlig her om dagen at to søk på Google produserer samme mengde CO2 som å koke en kjele med vann, eller ca. 7g CO2 per søk…..